Ett år etter den enestående opptrappingen ser en av Islamic Reliefs hjelpearbeidere* i Gaza tilbake med fortvilelse på alt han og familien hans har vært utsatt for, og han lurer på hva slags fremtid som gjenstår for Gazas befolkning.
Den første dagen vi møttes, kjære lesere, var for ett år siden. Den gang forsøkte jeg å åpne et vindu for dere slik at dere kunne se hva som skjedde i Gaza. I løpet av det siste året ble jeg vant til å snakke med dere, og det var en trøst for meg å skrive om mine opp- og nedturer, håp og frykt, drømmer og mareritt. Jeg hadde aldri trodd at jeg fortsatt skulle skrive disse krigsdagbøkene ett år senere. Jeg håpet virkelig at dette var en milepæl vi aldri ville nå. Jeg kan fortsatt ikke fatte at det har gått et helt år, og at situasjonen fortsatt er den samme. Jeg håpet at ordene mine kunne føre til noen endringer, men etter hvert som tiden gikk, slo jeg meg til ro med tanken på at jeg bare fortalte min historie.
Jeg er ingen helt, jeg er akkurat som dere, mine lesere. En helt vanlig fyr – en far som ønsker å gi familien sin det beste, en drømmer som ønsker seg en bedre verden. En mann som roper etter fred. Jeg er bare meg selv.
Dette året har uten tvil vært det verste i mitt liv. Jeg har alltid tenkt at et enkelt år i løpet av et helt liv ikke er så farlig, men dette året har utmattet meg selv og familien min på en måte som er helt ufattelig. Det verste er at vi har gått gjennom dette året med et håp om at krisen skulle ta slutt. Vi har fulgt alle nyheter om våpenhvile som gale, i håp om at det skulle skje. Men etter ett år ser jeg fortsatt ingen våpenhvile i horisonten. Jeg føler at det har vært en del av en psykologisk krig for å fortsette å gi oss falske forhåpninger.
I juli lovte jeg kona mi at neste år skulle vi ikke feire bursdagen hennes på denne måten. Vi ønsket å forlate Gaza for å gi barna våre en bedre sjanse i livet. Men det kunne vi ikke. Jeg sa til meg selv at den neste store familiebegivenheten ville bli feiret i vårt eget hjem. Men hjemmet vårt er borte, og minnene våre er borte med det.
Denne krigen har påvirket oss dypt. Hvert åndedrag gjør vondt. Hver morgen når jeg våkner og innser at jeg fortsatt ikke sover i min egen seng, gjør vondt. Hvert øyeblikk når jeg vet at jeg ikke kan hente lekene til barna mine, gjør vondt. Det har vært et år med tortur, hungersnød, tap og ødeleggelse. Et år som ikke ligner noe annet.
Hjem, skoler, moskeer, sykehus i Gaza – alt er tapt
I løpet av det siste året har huset mitt blitt ødelagt og ubeboelig. Mine to søstre og min bror har alle mistet hjemmene sine, og nesten alle mine kolleger i Islamic Relief Palestine har mistet sine. Enda verre er det at noen også har mistet sine familiemedlemmer. Islamic Relief-kontoret vårt er borte, og det samme er skolen til barna mine, moskeen jeg pleide å be i, sykehusene der barna mine ble født, restaurantene jeg likte, veien til jobben, mine kristne naboers kirke. Vi har mistet et land. Vi har mistet et hjem. Vi har mistet troen og overbevisningen som har holdt oss tilregnelige.
Sønnen min pleide å ha en kosete ape som han klemte når han skulle sove. Hver kveld hører jeg ham hviske til moren sin at han savner «Monkey», som den het. Datteren min vokser opp uten fettere og kusiner, uten venner. Stedet der hun pleide å spille basketball, er ødelagt. Hver gang hun viser meg bilder av laget sitt, begynner hun å gråte. Hun er så følsom, men jeg presser henne til å være sterkere. Denne verden er ikke for følsomme mennesker som jenta mi. Mamma sliter med å finne medisin mot diabetes. Vi sjekker alle apotek og alle feltsykehus, men de sier at de ikke kan skaffe den. Israel blokkerer ustraffet nødhjelp, og verden ser på.
Hverdagens grusomheter, hverdagens ydmykelser
Dette året satte hele vår menneskelighet på prøve, og jeg antar at de fleste av oss mislyktes. I de første månedene av krigen var vi høylytte, men så ble folk vant til scenene. Jeg husker massakrene på Baptist-sykehuset, men etter det skjedde det dusinvis av massakrer som snart ble glemt av omverdenen. Jeg husker historien om Hind Rajab, som satt hjelpeløs fast i en utbombet bil og ventet på ambulanser som ikke kunne nå henne. Men siden den gang har tusenvis av barn blitt drept uten at det engang er nevnt i nyhetsreportasjene.
Nå, mine lesere, kan vi ikke vaske oss fordi det ikke finnes rengjøringsmidler. Vi finner ikke klær til vinteren som nærmer seg. Vi finner ikke papir til å lære barna våre å skrive. Vi finner ikke behandling for sykdommene våre. Venninnen min lider så mye av en nyrestein at hun nesten ikke kan bevege seg, men det finnes ingen behandling. Jeg har hatt influensa de siste to ukene, og jeg finner ikke paracetamol. Jeg finner ikke engang sko.
Vennene mine som bodde i telt, druknet etter det første kraftige regnet. Familier satte opp teltene sine i strandkanten, og tidevannet feide dem ut i havet. Israel slipper ikke kontanter inn i Gaza. Vi kan ikke betale for brød, hårklipp eller påfyll av vann. Våre reservebatterier er for lengst døde, og Israel tillater ikke at vi får nye.
Ja, mine lesere, i Gaza er det ikke bare flyangrep og bomber som fører til død. Døden kommer til oss når Israel kutter strømmen til kloakkrenseanlegg, kutter forsyningen av vaksiner, hindrer sårede i å forlate Gaza for å få behandling, stenger grensene våre for nødhjelp, støtter og bevæpner kriminelle og oppmuntrer til konflikt. Israel ødelegger systematisk våre liv. Denne bevisste hensikten om å utslette palestinske liv kan bli slutten på oss.